|
|
Til minne
Dette er en minneside for de firbente som har reist til de evige jaktmarker og de grønne engene. Takk for all gleden dere har tilført livene våre, håper dere har alt dere måtte ønske og fortjener der dere er nå. Det går ikke en dag uten at vi tenker på dere!!!
Herman Hermelin
~ 05.11.2004 - 15.10.2008 ~
Herman var en kjempe søt, men hissig liten Dverghermelin, som var min julegave fra Bård og søstrene mine i 2004. Han var verdens nydeligste lille kaninunge der han satt med rød sløyfe rundt halsen for anledningen. Tanken til Bård var vel at han skulle få utsatt anskaffelsen av hund til kaninen ikke levde mer, men den gang ei... Den forrige kaninen min ble 10 år, og så lenge kunne jeg jo ikke vente...!
Herman var den søteste kaninen i hele verden! Han var bestemt, og av og til sta og til og med litt hissig, men veldig glad og sosial...og så var han bestevennen til Jonas da...! :D Han løpe rundt på verandaen som en liten reser, gjorde krumspring og beskjærer plantene. Han ELSKET Jonas, og det beste han visste var å leke med ham og slikke ham over alt... De to kunne ligge og sole seg på verandaen i evigheter, og slikke hverandre til Herman så ut som om han hadde vært trukket ned i do og dratt opp igjen, hehe...Herman sin slikking av Jonas hadde ikke helt samme efekten... De elsket å løpe rundt og tulle med hverandre, og Herman lyste alltid opp når han så Jonas. Når det vat noen som ville kose med ham, men ikke fikk ham til å komme ut av huset sikkt, pleide jeg å si at de måtte hente Jonas, så kom han ut med én gang! :D
Herman var derimot ikke som kaninen jeg hadde da jeg var liten...jeg turte IKKE slippe ham ute, så han hadde en liten grønn sele, med en bittelite fleksibånd, som han måtte ha på seg når vi skulle ut og leke oss, og da storkoste han seg... Han elsket å frese rundt som en galning, grave, hoppe og sprette og knaske på løvetann og andre go'saker. Herman ELSKET til og med snøen, og ble helt i hundre når han fikk være ute og "base" og grave i snøen! :D
I oktober 2008 gikk Herman plutselig kraftig ned i vekt og var tett i nesen, så det surklet når han pustet, og han hverken spiste eller drakk. Etter alt luftveisstyret med rottene jeg hadde før, forstod jeg vel fort at dette ikke ville ende godt, og bestemte meg egentlig for at jeg ville la ham slippe...men da jeg dro til veterinæren for å få ham sjekket sa hun at vi kunne forsøke å behandle ham med antibiotika og mate ham med spesialmat... Siden det virket som om det var en god mulighet for at dette kunne fungere det, ga jeg ham en sjanse, og prøvde med medisinene... Jeg puttet honning i vannet hans, noe som fikk ham til å drikke masse, matet ham med spesalmat på sprøyte og gav ham antibiotika, men han ble bare værre, så jeg bestemte meg egentlig for at jeg ikke kunne fortsette å utsette ham for dette, da han plutselig ble bedre, og viste at han ikke hadde gitt opp. De siste dagene av kuren hans så det faktisk ut til at han skulle klare seg, og jeg ble superglad! Men da kuren var over gikk det rett til bunns igjen, værre en noen gang før, og da var det klart og både jeg og veterinæren var enige om at nå måtte vi bare la ham slipppe...:-( Herman ble veldig plutselig veldig syk, bare 4 år gammel, og jeg hadde trodd jeg skulle få ha ham i mange år til, så da han sovnet stille inn i armene mine så alt for tidlig var vi fryktelig lei oss, og vi savner ham veldig!
Baltus
"Kongen av Skøyen"
~ 01.05.1990 - september 2005 ~
Baltus kom til oss i mai 1990. Han ble født på gården til onkelen min, i Vestfold, og var den største i et kull på tre. Han var halvt Skogskatt, og hadde derfor en lang og utrolig fin pels. Baltus var den peneste og beste katten man kunne ønske seg, han så nesten kongelig ut i alt han gjorde og han var raskere enn lynet når han var ute på jakt. Da vi var yngre passet han på oss som en liten vakthund, og trøstet oss da vi gråt og var lei oss. Han var rett og slett bare perfekt!!!
Det var en grusom dag da vi måtte avlive den elskede gutten vår. Vi tok ham til Veterinær Høyskolen, for å sjekke helsen hans siden han ikke helt hadde vært seg selv den siste tiden. Det viste seg at han var angrepet av veldig agressiv kreft, og at det var umulig å redde ham. Veterinæren sa at han ikke hadde det bra og at han kom til å bli sakte kvalt av kreftsvulsten i halsen før han døde. Det var utrolig vanskelig for oss, men den eneste rette avgjørelsen var å la ham slippe med en gang. Hele familien var samlet for å ta farvel med vårt elskede faniliemedlem gjennom 15 1/2 år. Han ble begravet på hytten vår, og det gikk lang tid før vi klarte å gå en hel dag uten tårer. Du var hele familiens beste venn og æresmedlem, og vi savner deg så fryktelig mye Baltus, VI KOMMER ALDRI TIL Å GLEMME DEG!!!!
Baltus døde samme dagen som jeg skulle til Irene og se på Jonas for første gang, så det som egentlig skulle være en av de beste dagene i mitt liv ble i stedet helt forferdelig...
Hersir
~ 1990 - 2003 ~
Hersir var en fantastisk vakker og lovende hest, som dessverre var mishandlet tidligere i livet. Han var så redd og utrygg når han ble ridd, at hver tur på ham var med livet som insats. Når man sto på bakken, var han snill som et lam, og han kom alltid galopperende mot oss når vi ropte på ham på beitet. Da vi endelig klarte å forstå ham litt bedre, og begynte å se positive resultater når vi red ham, måtte vi si farvel til den nydelige hesten. Dette var utrolig vanskelig for oss...vi hadde lagt mye arbeid og følelser i denne hesten...
Vi fikk bare gleden av å kjenne Hersir i ett år og denne tiden ga oss en del skrekkopplevelser, blåmerker og det som verre var, men det var det absolutt verdt. Vi vet hvertfall at han hadde det så bra han kunne ha det den siste tiden i sitt liv.
De siste 6 månedene med Hersir brukte vi på å prøve å gjøre ham frisk fra en skade vi hadde funnet ut at han hadde i benet. Vi trodde det gikk riktig vei, og var virkelig forhåpningsfulle, men på den siste dyrlegesjekken, som skulle avgjøre om han kunne fortsette å leve fikk vi sjokk. Han ble bøyd opp (en test som benyttes, for å sjekke bena) og da kunne han nesten ikke gå! Dyrlegen sa at dette bare gikk en vei, og at det sansynligvis ikke var spesielt humant å la ham leve videre. Dette og det at han syns verden var så skummel, at han rett og slett ikke hadde det så veldig bra, gjorde at vi mente det var best å la ham slippe...
Vi var de eneste menneskene han stolte på, og det var ikke aktuelt for oss å stresse ham opp ved å sende ham til slakterhuset eller Veterinærhøyskolen. Vi ville at han skulle være rolig og avslappet når han døde, slik at de siste sekundene av hans liv var fine. Den eneste måten å få ham avlivet i stallen på, var å ta ham med nødslakt, så da valgte vi dette. Slakteren kom til stallen, og avlivet ham mens jeg klappet ham og gav ham gulrøtter og brød.
Vi savner deg Hersir, takk for at vi fikk kjenne deg! Selv om vi savner deg, så vet vi at du har det bedre både fysisk og psykisk der du er nå. Vi er bare så lei oss for at det ikke var mer vi kunne gjøre for deg!
* * *
Familien har hatt veldig mange dyr, og det er derfor bare de siste som er på denne siden...men det betyr ikke at savnet etter og takknemmeligheten for de tidligere vennene våre er noe mindre!!!
Vi tenker på dere Pelle, Dixie, Fivel, Molly, Uno, Rex, Rasmus, Figaro, Salsa, Rambo, Hansemann, Donald, Pelle, Gråpus og Lurifax!
|
